1300-1400-tallet

Scroll down for English


Ved inngangen til 1300-tallet befinner vi oss helt mot slutten av den epoken vi kaller Norges storhetstid. Det gjelder også for Stavanger. Gjennom første halvpart av 1300-tallet vokste byen mye. Handel, håndverk og tjenesteytinger gjorde byen til et aktivt og levende sted. Stavanger hadde til og med sitt eget hospital.

Den daglige virksomheten i domkirken ble ivaretatt av kannikene, et munkelignende prestefelleskap som hadde gården sin sørvest for Breiavatnet og et såkalt kommunehus like ved domkirken. Stavanger hadde dessuten fått en mariakirke, olavskirke, martinskirke og petrikirke.

Kirken var nå blitt en svært mektig og velstående organisasjon. Dette skyldtes blant annet at folk stadig ga generøse gaver til kirken, for å korte ned tiden i skjærsilden og for å sikre veien til himmelen. På den måten ble biskopen i Stavanger og kannikene hans store jordeiere, i tillegg til at de ble sittende på viktige fiskerettigheter i elver og vassdrag.

Stavanger-biskopen drev ikke bare med kirkelige sysler. Han hadde sitt eget handelsfartøy kalt «Bispebusse», som eksporterte tømmer, tørrfisk, honning og grantrespirer til England. I juni 1327 fikk Stavanger storbesøk av en skatteinnkrever fra selveste pave Johannes XXII i Avignon. Biskopen i Stavanger forsøkte da aktivt å gjemme unna penger, men etter påtrykk og trusler dro skatteinnkreveren av sted med 513 mark sølv og 3 unser små norske mynter.

Så, plutselig, kom pesten. Svartedauden.

I løpet av noen måneder høsten og vinteren 1349-1350 rammet denne byllepesten byen nådeløst. Folk grep til både bibelen og overtroen i håp om å bli skånet. Om lag 2/3 av befolkningen døde. Av Stavangers anslagsvis 800 innbyggere, overlevde kanskje ikke mer enn 250 personer. Biskop Guttorm døde 7. januar 1350.

Gjennom resten av århundret kom nye pestbølger. Jordbruk rundt byen ble liggende brakk, handel og næring stagnerte. Resultatet var fattigdom og sult.

Ved inngangen til 1400-tallet, om lag 50 år etter svartedauden, var byen i ferd med å våkne til liv igjen. En viktig endring skjedde i 1425 da kong Erik av Pommern gjorde Stavanger til ordinær kjøpstad. Det vil si at byen fikk monopol på all handelsvirksomhet i regionen.

Kirken og bispesetet stod fremdeles sentralt, men fikk nå et sivilt administrasjonsapparat med lagmannen i spissen. Lovbrudd og tvistemål som ikke var av kirkerettslig art, ble nå behandlet av lagmannen. Gjennom 1400-tallet fant lagrettssakene sted enten i gården Kriken nederst i Olavskleiva, eller i Arnegård midt på Stavangerhalvøya.

Stavanger var fremdeles en liten og heller fattig by ved utgangen av 1400-tallet. To tøffe århundrer preget av pandemier, svak økonomi og interne strider var tilbakelagt.

---

At the dawn of the 14th century, we find ourselves at the very end of the era known as Norway’s golden age. This was true for Stavanger as well. Throughout the first half of the 14th century, the town grew significantly. Trade, crafts, and services made the town an active and vibrant place. Stavanger even had its own hospital.

The daily activities in the cathedral were managed by the canons, a monastic-like priestly community that had their estate southwest of Breiavatnet and a so-called common house near the cathedral. Additionally, Stavanger had acquired a St. Mary's Church, St. Olaf's Church, St. Martin's Church, and St. Peter's Church.

The Church had now become a very powerful and wealthy organisation. This was partly due to people continually giving generous gifts to the Church, in hopes of shortening their time in purgatory and ensuring their path to heaven. In this way, the bishop of Stavanger and his canons became large landowners, and they also held significant fishing rights in rivers and streams.

The bishop of Stavanger was not solely engaged in ecclesiastical matters. He had his own trading vessel called the "Bispebusse," which exported timber, dried fish, honey, and spruce saplings to England. In June 1327, Stavanger received an important visit from a tax collector sent by Pope John XXII in Avignon. The bishop of Stavanger actively tried to hide money, but under pressure and threats, the tax collector left with 513 marks of silver and 3 ounces of small Norwegian coins.

Then, suddenly, the plague struck—the Black Death.

During a few months in the autumn and winter of 1349-1350, this bubonic plague hit the town mercilessly. People turned to both the Bible and superstition in hopes of being spared. About two-thirds of the population died. Of Stavanger's estimated 800 inhabitants, perhaps no more than 250 survived. Bishop Guttorm died on 7 January 1350.

Throughout the rest of the century, new waves of plague came. Agriculture around the town lay fallow, trade and industry stagnated. The result was poverty and hunger.

At the dawn of the 15th century, about 50 years after the Black Death, the town was beginning to come back to life. An important change occurred in 1425 when King Eric of Pomerania made Stavanger an official market town. This meant that the town gained a monopoly on all commercial activity in the region.

The Church and the bishop’s seat remained central but now had a civil administrative apparatus led by the lawman. Crimes and disputes that were not of ecclesiastical nature were now handled by the lawman. Throughout the 15th century, court cases were held either at the Kriken estate at the bottom of Olavskleiva or at Arnegård in the middle of the Stavanger peninsula.

Stavanger was still a small and rather poor town at the end of the 15th century. Two tough centuries marked by pandemics, weak economy, and internal conflicts had passed.