1100 - 1200-tallet
Scroll down for English
Det har lenge vært noe gåtefullt over Stavangers eldste historie. Hvordan kan det ha seg at det ble reist en stor domkirke her tidlig på 1100-tallet? Tidligere fremstillinger av Stavangers historie har ofte tegnet et bilde av at domkirken reiser seg i et nesten folketomt naturlandskap. Nyere arkeologiske undersøkelser, derimot, viser at dette ikke er helt sant.
Mest sannsynlig har det stått en liten trekirke på plassen der domkirken ble reist. Mens den øvrige bebyggelsen var begrenset og lite sammenhengende. Omlandet bestod i all hovedsak av spredte gårder, beitemark og små skogholt av bjørk og hassel.
Så, hvorfor ble lille Stavanger gjort til sentrum for et bispedømme som strakte seg fra Rogaland og Agder til Hallingdal og Valdres?
Fordi Stavanger først og fremst var en havn. Det vil si, et knutepunkt for kommunikasjon og handel mellom folk som bodde på Jæren og i Ryfylke, og mellom Rogaland og omverdenen. Bispedømmet, som fikk sitt sentrum i Stavanger, omfattet et enormt område. For å styre over et så stort distrikt, trengtes det et stort administrativt apparat. Med det startet byutviklingen for alvor.
Biskopen krevde inn tiende (skatter og avgifter) og brukte inntektene til å bygge et religiøst bysamfunn slik andre bispebyer hadde. Sentralt var katedralen, soknekirker, bispegård, skole og bygårder for presteskapet. Samtidig går Norge inn i en internasjonal storhetstid, med Bergen som Skandinavias største by og med norske forbindelser helt til Nord-Afrika.
Gjennom 1200-tallet økte den fastboende befolkningen i Stavanger markant. Mens det nesten blir meningsløst å snakke om et befolkningstall i Stavanger ved inngangen til 1100-tallet, kan byen ha hatt opp mot 800 innbyggere mot slutten av 1200-tallet. Innen den tid hadde byen også fått flere sentrale byfunksjoner, og et eget olavskloster.
Da beslutningen om å bygge domkirken ble fattet, var kristendommen fortsatt en ung religion i Norge. I uminnelige tider var det norrøne guder, som Odin og Tor, som var blitt tilbedt. Selv om befolkningen ved inngangen til 1100-tallet gikk til messe i kirken, og hedenske skikker var forbudt, ble arven etter den gamle naturreligionen høyst sannsynlig holdt levende i fortellingene rundt grua om kveldene. Dette skjedde parallelt med at livet på 1100-tallet var innrammet av kirkelige ordninger som dåp, konfirmasjon, skriftemål og gravferd.
Etter hvert ble norrøne myter supplert med og erstattet av katolske helgenfortellinger. Særlig viktige var sagnene om Olav den hellige og Stavangers egen skytshelgen, St. Svithun. Samtidig ble kirkekunsten videreutviklet. Avbildninger av bibelske fortellinger og skikkelser bidro trolig til å gjøre det kristne budskapet mer håndgripelig for mange. Et godt eksempel er det godt bevarte krusifikset fra gamle Årdal kirke i Ryfylke.
I 1272 oppstår en omfattende brann som forkuller store deler av den unge bebyggelsen i Stavanger. Heller ikke Domkirken slipper unna flammene.
Det mektige gudshuset står igjen som en ruin. Og opp av asken stiger ytterligere motgang: Pestens århundre står for tur.
---
There has long been something enigmatic about Stavanger's earliest history. How is it that a large cathedral was erected here in the early 12th century? Previous accounts of Stavanger's history have often painted a picture of the cathedral rising in an almost uninhabited natural landscape. Recent archaeological investigations, however, show that this is not entirely true.
Most likely, there was a small wooden church on the site where the cathedral was built, while the remaining settlement was limited and sparse. The surrounding area consisted mainly of scattered farms, grazing land, and small groves of birch and hazel.
So, why was little Stavanger made the centre of a diocese that stretched from Rogaland and Agder to Hallingdal and Valdres?
Stavanger was primarily a harbour. As such it was a central hub for communication and trade between the people living in Jæren and Ryfylke, and between Rogaland and the outside world. The diocese, which had its centre in Stavanger, encompassed a vast area. To govern such a large district, a substantial administrative apparatus was needed. This marked the beginning of serious urban development.
The bishop collected tithes (taxes and levies) and used the income to build a religious urban community similar to other episcopal cities. Central to this were the cathedral, parish churches, the bishop's residence, a school, and townhouses for the clergy. Meanwhile, Norway entered an international golden age, with Bergen as Scandinavia's largest city and Norwegian connections reaching as far as North Africa.
Throughout the 13th century, the permanent population of Stavanger increased significantly. While it is almost meaningless to speak of a population number in Stavanger at the beginning of the 12th century, the town may have had up to 800 inhabitants by the end of the 13th century. By that time, the town had also acquired several central urban functions and its own St. Olaf’s monastery.
When the decision to build the cathedral was made, Christianity was still a young religion in Norway. Since time immemorial, Norse gods such as Odin and Thor had been worshipped. Even though the population at the beginning of the 12th century attended mass in church and pagan practices were forbidden, the heritage of the old Norse religion was most likely kept alive in the stories told around the hearth in the evenings. This occurred alongside a life in the 12th century framed by church ordinances such as baptism, confirmation, confession, and burial.
Gradually, Norse myths were supplemented with and replaced by Catholic saint stories. Particularly important were the legends of St. Olaf and Stavanger's own patron saint, St. Swithun. At the same time, church art was further developed. Depictions of biblical stories and figures probably helped make the Christian message more tangible for many. A good example is the well-preserved crucifix from the old Årdal church in Ryfylke.
In 1272, a devastating fire broke out, charring large parts of the young settlement in Stavanger. The Cathedral did not escape the flames either.
The mighty house of God was left in ruins. And from the ashes arose further adversity: the century of the plague was approaching.