Brev til mor

Scroll down for English


Chenjerai Hove: Brev til mor

2007/ICORN

Kjære mor.

Det er lenge siden sist jeg snakket med deg, nå da dine gamle ører knapt kan høre den svake stemmen på denne siden av telefonen. Men så hender det ar jeg grubler over hvor fåfengt det er å skrive dette brevet til deg, ettersom du ikke kan lese heller. Øynene dine er også i ferd med å gi opp, og du har ikke gått på misjonsskolen for å lære knepene med det skrevne ord. Min avdøde venne fra Angola, Antonio Jacinto, skrev en gang et dikt om en elskende mann som ville skrive et brev ril kvinnen sin, men så innså han tragisk nok at han heller ikke kunne skrive, og kvinnen hans kunne ikke lese:

... men du kan lese

og jeg — å, håpløshet — kan ikke skrive.

Jeg husker dagen da jeg kom til min nye by, et av de mange stoppestedene mine på den reisen livet er. Regnet på flyplassen i Stavanger brakte meg minner om deg om arbeidet ute på marken, uten a beskytte deg mot de varme regndråpene. Den gangen i februar 2005 tenkte jeg på deg. Jeg visste nemlig at du ville laget et øyeblikksdikt som hyllest til de første regndråpene, disse sangene om fiskeørnen der oppe i himmelen — den forkynner regn som gir liv til mennesker, dyr og planter.

Her er de ennå ikke ferdige med å forbanne regnet. Jeg minner dem bestandig om at den som forbanner regnet, er en heks som ønsker at det ikke må bli brakt liv til vår jord. Men nei, de banner fremdeles over det forsiktige, tordenløse regner.

De foretrekker sol i stedet. Eller den hvite snøen som maler gaten hvit, som om hele Jorden var favnet i bomull. Min frykt for snøen er der fortsatt, særlig når den blir hard og forvandler seg til glatt is.

For meg er et skritt på isen en potensiell katastrofe. Is er glattere enn den gjørmete leirjorden på maisåkrene dine. Nordmenn faller nesten aldri på isen. De flyter på den den som arabere når de går på sand; de synker aldri, faller aldri. De løper til og med om kapp på isen og vinner konkurranser!

Kan du forestille deg det?

Å, nordmenn og det de gjør!

De bygget byen Stavanger i havkanten, som for å hindre havet i å komme lenger inn i landet. Av og til drømmer jeg at husene som henger på klippekanten, vil falle i sjøen en dag.

Men jeg glemmer jo at du aldri har sett havet. Jeg husker du fortalte meg historier om stedet hvor alle elvene tømte vannet sitt, gungwa på språket vårt (vanner som slukker all tørst). Det er nettopp slik der er, og nordmennene er havers folk. De leker i havet, svømmer i det, stuper i det, kjører raske båter i det og fisker i det. De reiser over havet til mange steder. Alle byene og landsbyene deres ligger ved havet; det gir dem alt de vil ha, venner og fiender, mat fra fjerne steder og olje som de har funnet under havdypet. Haver er fullt av så mange skapninger, som du kan finne på tallerkenene deres til nesten hvert eneste måltid. Hvis du ikke liker fisk, slik som jeg, må du ifølge nordmennene ha det vondt.

Ja, det er olje under vannet. Jeg vet du kanskje ikke forstår hvordan man kan finne olje under vanner, men nordmennene fant den for mange ar siden. Den er kilden til deres rikdom, akkurat som jorden, kveger og folket er var rikdom.

Oljen har gjort dem rike, og det virker som om de glemmer at de var fattige for mange år siden, slik at de ble utvandrere i andre land på søken etter liv og lykke, akkurat som vi. Likevel har de ikke holdt opp med det første spørsmålet de stilte da jeg traff dem. “Hvor kommer du fra”, spør de, som om det spørsmålet var det første de lærte da de ble født. Etter hvert har jeg begynt a godta det som velkomsthilsenen deres. Jeg ler til dem når de nekter å godta at jeg på et vis er blitt en av dem. Men så tenker jeg på at vi også er slik som de. Vi kalte oss ”vanhu” (folket), og alle fremmede hadde andre navn. Etter hvert har jeg skjønt at alle mennesker er slik; alle andre er noe annet, vi er det eneste ekte “vanhu” (folket), og menneskets verdighet er “hunhu”, et godt menneske, som alltid måles ut fra hvordan den fremmede passer inn i levemåten vår.

«Det er kaldt i været, og nordmennene er kalde,» sa en afrikaner jeg traff da jeg kom. Det er kanskje sant. Dessuten har jeg oppdaget at nordmenn er som en dieselmotor, de trenger tid til å varmes opp overfor deg. Når de har varmet seg opp overfor en fremmed og er blitt venner, er de villige til å dø for deg. Denne oppvarmingen er langsom, men sikker, akkurat som for en god dieselmotor!

Vinteren kommer med ski

sommeren gir noen smil

hvis det ikke regner.

Vanligvis sitter nordmenn i dyp taushet. Glem all den støyen du hører i Harares gater, eller i landsbyen i Gotamis land nede i Chireya. Her er de tause, og det er tausheten som eksploderer i ørene dine straks du kommer til landet deres. Nei, de er ikke redde for fremmede. De er for sjenerte til å driste seg inn i noens liv, inkludert sine nærmestes. De trenger tid for å fjerne det sløret av tausliet som noen ganger skjermer dem mot den muligheten for latter og godt humør som nører opp under menneskesinnet i tider med sorg og fortvilelse.

Nordmennene har sin egen tradisjonelle middagsrett: kokte poteter, grønnsaker og lam. Jeg har prøvd det og synes ikke det er noe særlig. De sier det skriver seg fra gamle dager, da de fremdeles var fattige.

Jeg foretrekker min egen zimbabiwiske sadza (tykk maisgrøt) med geite- eller oksestuing, og ris med kylling på søndagene og til jul. Du skulle bare ha visst hvor mange timer jeg har brukt på å lete etter maismel i butikkene. Da jeg fant det, ble aftensmåltidet det beste jeg hadde fått på mange måneder. Jeg blir forbauset når jeg ser nordmenn spise noen små kyllingbiter og noen få grønnsaker, og kaller det et måltid.

Når jeg spiser middag med en nordmenn, sørger jeg for å ha litt penger i lommen, for alle tilfellers skyld. Det er ikke slik som hjemme, hvor folk inviterer deg på en restaurantmiddag, og alt du trenger å ta med deg, er skjerpet appetitt. Når regningen kommer her, må du vite hva du har spist og drukket, slik at dere kan dele regningen. Til å begynne med ble jeg sjokkert. Etter hvert ble jeg vant til det. Nå vet jeg at når de tar med seg familien og spiser ute, hender det at mann og kone stikker hånden i hver sin lomme for å betale. Det er antagelig en sunn ordning, etter som ingen drikker av sin onkels pung i dette landet. Alle er sin egen onkel!

Kvinner og menn er et interessant tema, Norges kvinner er sterke. De styrer huset og sørger for at alle gjør rent, går tur med hunden og følger barna til og fra skolen. Alle lager mat, og alle vasker opp. Så annerledes enn hjemme, hvor mannen er far i huset, en slags konge. lkke her. Kvinnene er tøffe, de kan til og med kaste mannen ut hjemmefra hvis han ikke utfører pliktene sine. Kvinnene i dette landet avfinner seg ikke med ondsinnede menn, slik som hjemme.

Jeg vet at du tilhører den eldre generasjonen, som ble lært opp til å tenke at en kvinne uten en mann ikke er noe. Her ønsker ikke engang de fleste kvinnene å gifte seg med mennene sine. De bare bor sammen, slik som det vi kaller “kuchaya mapoto” (å bo sammen og dele kjeler). Jeg har snakket med mange unge nordmenn om ekteskapet, og de ser på meg som om jeg var gal. “Jeg ønsker meg ikke trøbbel,” sa en norsk venn.

Du kommer ikke til a tro det, men dette er et dyrt land. Prisen på en halvliter øl er den samme som for en hel geit hjemme. Et brød koster det samme som tre levende kyllinger. Ville du tro det?

Men nordmennene klarer seg bra. Jeg går bortover gaten, og de eneste tynne menneskene jeg ser, er alltid utlendinger. Alle har råd til tre gode måltider om dagen hvis de vil, pluss et sted å sove. Hvis regjeringen deres hadde vært slik som regjeringen var i Zimbabwe, som av og til nyter det å ødelegge husene til folk, ville alle nordmennene for lengst ha omkommet av kulde. Det vi kaller “kulde”, er egentlig “varmt” for nordmennene.

Som du skjønner, mor, skriver jeg for at du skal kunne forstå det nye livet mitt og de menneskene jeg deler det med.

Jeg ble ikke særlig forbauset over å oppdage at nordmenn liker å ha selskap av hunder og katter. De holder dem som venner, ikke for å gå på jakt eller drepe rotter. Nei. Og de holder dem inne i husene. Jeg har hørt at enkelte til og med deler sengen sin med hunden eller katten. For en skandale det ville ha vært hjemme.

Men de er bedre enn franskmennene. Husker du at jeg var i Frankrike før jeg kom hit? Franskmennene elsker hundene og kattene sine. De er villige til å dø for dem. En gang spøkte jeg med en kvinne som alltid gikk omkring med en knøttliten hund. Noen ganger bar hun den i kurven sin, slik at hodet stakk ut som om den var på sirkus. Jeg spøkte med at vi spiser hunder der jeg kommer fra, men jeg tilføyde at jeg ikke ville bry meg om den lille hunden hennes, siden den var altfor liten til å lage to små boller hundesuppe av. Kvinnen brøt sammen i gråt. Hun truet med å melde meg til politiet fordi jeg ville spise hunden hennes. Det tok mye tid og energi å roe henne ned og overbevise henne om at det bare var en spøk.

Nordmenn og franskmenn bruker så mye penger på hundemat og stell. Det er ikke som hjemme, hvor hundene venter på rester av alt. Sa vidt jeg forstår, er tyskerne enda verre. En gang jeg sa til en tysk venn at “Jeg vil ikke bli behandlet som en hund”, lo han og sa at han ville foretrekke å bli behandlet som en tysk hund. “Her har hunder et bedre liv enn menneskene,” sa han. Vi lo det bort, men jeg tror det er sant. En savnet hund er en stor nyhet i avisene.

Men i byen min er der en kvinne som har huset fullt av katter. Hun har viet livet sitt til å ta seg av forlatte katter. Folk synes hun er gal, men det bryr hun seg ikke om. Hun er i der minste trygg på aldri å få se en rotte i huset!

Norge har en nydelig rekke av fjell, åser, daler og elver som er vevet sammen til ett på intrikat vis. Jeg lurer på hvor den som vil dyrke jorden, kan gjøre det. Små gårder ligger ynkelig spredt i dalene med noen få sauer strødd utover landskapet, eller kanskje en ku eller to. Det de kaller en gård her omkring, er egentlig på størrelse med en stor hage i landet vart. Det er ikke rart at de kjøper det meste av maten fra andre deler av verden. Forleden dag spiste jeg namibisk impalakjøitt på en restaurant. Det var deilig, men jeg savnet bena som skulle ha vært med. Her setter de ikke pris på gleden ved å kjempe for å slite kjøttet løs fra bena under måltidet.

Det eneste ville dyret nordmenn kan jakte på, kalles reinsdyr. Jeg så et for et år siden, da jeg var nordpå. Det minner om en stor villgeit oppe i fjellet. Reinsdyrstek smaker som bøffel, og som du vet, var jeg aldri noe glad i det da jeg var ung, i 1960-årene da jegerne pleide å drepe dem for oss.

Nei, jeg burde ikke bruke så mye tid på å skrive om dyr. Det får meg til å lengte hjem og til å tenke på alle de elegante sjiraffene, elefantene og løvene som streifer omkring på landet hos oss.

Du lurer sikkert på om de ha valg her også. Ja, selvfølgelig. Forleden dag gikk jeg på gaten i det lette regnet. Fire unge menn og to kvinner stanset og ga meg blomster. En rød rose. De drev valgkamp for partiet sitt ved å gi velgerne blomster, sa de. Jeg besvimte nesten av sjokket. Jeg fortalte dem at i mitt land ville de ha veivet med stokker, stener og macheter og truet med å drepe meg hvis jeg ikke stemte på partiet deres. Husker du regjeringspartiets milits som stanset deg og truet med å banke deg opp hvis du ikke hadde medlemskort i partiet? Her ville de antagelig ha spandert en drink på deg og gitt deg en rose. Det er en annen verden.

For kort tid siden tok jeg fly til hovedstaden, Oslo. Kapteinen snakket i høyttaleren: “Deres majestet, mine damer og herrer, velkommen om bord.” Jeg så meg rundt, men kunne ikke se noen majestet i nærheten. Ettersom jeg var den eneste afrikaneren på flyet, tenkte jeg at de hadde misforstått og tatt meg for a være en slags kongelig person på grunn av mazvihwa-kongeligheten vår. Men de sier Majestet til en kvinne også. Jeg spurte en flyvertinne om det var en slags spøk.

“Nei,” smilte hun. “Norges dronning sitter der forrest.” Hun pekte.

Da ble jeg forvirret. Ingen spesielle sikkerhetstiltak. Ingen spesiell plass for dronningen. Økonomiklasse, som alle andre. Det minnet meg om en annen tur, da jeg satt ved siden av en ung kvinne. Da vi presenterte oss for hverandre, viste det seg at hun var forsvarsministeren. I en annen by var jeg æresgjest og skulle åpne en litteraturfestival, og kulturministeren skulle holde tale etter meg.

Ministeren var forsinket pd grunn av et teknisk problem med flyet. Da jeg foreslo at hun kunne ha tatt nærmeste fly og “omdirigert” det til sitt eget bestemmelsessted, så hun strengt på meg. “Vil du at regjeringen skal falle, eller hva?” sa hun. “Da ville folket ha tvunget oss til å gå av i morgen tidlig”.

Midt oppe i alt dette tenkte jeg på hjemme, på at ingen noensinne ville sitte ved siden av president Mugabe på økonomiklasse, på at jeg antagelig aldri ville få lov til å sitte ved siden av forsvarsministeren, på at sikkerhetspolitiet ville ha forseglet hele flyplassen hvis presidenten kom eller dro, og på at man ville ha engasjert danserinner med kjoler som var “pynet” med presidentens ansikt.

Mor, i dette landet tror jeg ikke makten har gått til hodet på dem ennå. Kanskje den var i hodene deres for lenge siden, men så klarte folket å skyve den ut og plassere den på riktig hylle hvor den var ydmyk og tjente folket.

Kanskje du allerede er plaget av malariaangrepene dine. Det er ikke malaria i dette landet. De små myggene de har her, er like harmløse som flyvende papirbiter. Ingen bryr seg stort om dem. Men det vil ikke si at det ikke finnes sykdommer her. De har andre slags lidelser, noen som henger sammen med sinnet, andre som skyldes at de spiser for mye gal mat, og kanskje atter andre som kommer av et liv som er altfor mye kontrollert av klokker. Du skulle ha sett hvordan de går på gaten. De stormer av gårde overalt, som om de er i permanent unntakstilstand. Hvis de demper tempoet, vil det kanskje redusere anspentheten litt.

Av og til synes jeg ikke de bruker den medisinen som kalles latter, tilstrekkelig mye. De har glemt at latteren driver sorgen ut av menneskers hjerte og sinn. Jeg skulle ønske de kunne lese det diktet som heter “Latter”, av den tanzaniske dikteren Shaban Roberts:

Le for å hele dine sår, le for å sende problemer bort,

Le for å la kroppen vokse i sunnhet og kraft.

Mor, du lurer kanskje på om det er andre fremmede som jeg i byen min. Ja, jeg treffer dem. De fleste har unnsluppet en eller annen ulykke. De forteller meg bitre minner fra de opprinnelige hjemlandene sine. Hjem, bitre hjem, minner de meg på. Akkurat som jeg lengter de hjem, men de avskyr utsikten til å vende tilbake til fattigdommens og den politiske undertrykkelsens kjever.

Nå er det jul. Jeg håper de går i kirken denne gangen. Stort sett står kirkene tomme, men i årenes løp er religionen blitt en del av måten de tenker og organiserer livet på. Til jul kjøper og kjøper og kjøper og kjøper de som om de var besatte av shoppingånden. Det er jul uten det fattige Jesus-barnet, som ble født i en møkkete krøtterbinge.

Etter at vinteren har slukt alle og fjernet de strålende smilene deres, ser jeg at ansiktene deres lengter etter sommeren allerede. Nordmenn elsker å feire sommeren. Da kommer solen tilbake; om vinteren blir den borte kort tid etter ettermiddagsmåltidet. Sommeren er festivaltid i dette landet. Det er festivaler for alt: litteraturfestival, oljefestival, humorfestival, dansefestival, vinfestival (selv om de ikke lager vin), jazzfestival, rockefestival, matfestival — alt skjer med en festival. Slik var det mange år før misjonærene kom og lærte oss at festivaler for å feire regnet var hedensk.

Dermed skjønner du hvor komplisert livet er her, mor, med sine opp- og nedturer. Når jeg lengter etter stemmene hjemme, begynner jeg å synes at det er mer ned enn opp. Stemmene hjemme, musikken fra fuglene våre og solnedgangens skjønnhet vever mønstere i drømmene mine mens jeg gjennomlever ønsket som aldri tar slutt, om å komme hjem en dag.

Jeg håper regnet og tordenen har kommet nå. Kanskje maisen du planter, allerede er like høy som et lite barn. Hver sol som står opp, gir meg friske minner om deg, og hver tidlig solnedgang minner meg om at jeg er i et annet land. Kanskje vi kommer til å sitte sammen en deg, slå av gatelyset og stirre på den nydelige afrikanske månens skjønnhet der den viser bildet av en kanin med store ører. Da er jeg kanskje eldre, men jeg kommer ikke til å ha oppgitt tanken på å være ung.

Nå vet jeg at det er mange bekker som renner ut i kunnskapens elv, og en av dem er å leve i et annet land.

Din sønn

Chenjerai

---

ICORN/2007

Chenjerai Hove: A Letter To My Mother

Dear Mother,

It is a long time since I talked to you, now that your ageing ears can hardly hear the faint voice on this side of the telephone. But then, I sometimes wonder at the futility of writing this letter to you since you can't even read. Your eyes too are giving up, and you did not go to the mission school to learn the tricks of the written word. My late Angolan friend, Antonio Jacinto once wrote a poem about a lover who wanted to write his woman a letter, but then the man tragically realised that even he too cannot write, and his woman could not read:

... but you can't read
and I - oh the hopelessness - I can't write.

Remember the day I arrived in my new town, one of my many stops on this journey that is life. The rains at the airport in Stavanger brought me memories of you working in the fields, not shielding yourself from the warm raindrops. I remembered you then, way back in February, 2005. For, I knew you would have composed an instant poem to celebrate first raindrops, those songs about the fish eagle up in the sky, the harbinger of rain, giving life to people, animals and plants.

Here they still have not stopped cursing the rain. I always remind them that one who curses the rain is a witch who wishes that life should not be brought to this earth. But no, they still curse at their gentle, thunderless rain. They prefer the sun instead. Or the white snow which paints the street white as if cotton wool has embraced the whole earth. My fear of snow still persists, especially when it hardens and becomes slippery ice.

For me, a step on ice is a potential disaster. Ice is more slippery than the muddy clay soils of your maize fields. Norwegians hardly fall on ice. They float on it like Arabs walking on sand, never sinking, never falling. They even run races on the ice and win competitions! Can you imagine?

Oh, Norwegians, the things they do!

They built the city of Stavanger on the edge of the sea, as if to block it from coming further inland. Sometimes I dream that the houses hanging by the cliffs will one day fall into the sea.

By the way, I forget that you have never seen the sea. I remember you telling me stories about the place where all rivers poured their waters, in our language, gungwa (the water to quench all thirsts). It is just that, and Norwegians are people of the sea. They play in it, swim in it, dive in it, ride fast boats in it and fish there. They travel over the sea to many places. All their towns and villages are by the sea: it brings them everything they want, friends and enemies, food from far away places, and petrol which they discovered under the depths of the sea. The sea is full of so many creatures which you find on their plate for almost every meal. According to Norwegians, if you don't eat fish, like me, you are supposed to be miserable.

Yes, there is petrol under the water. I know you may not understand how petrol can be found under the water, but Norwegians found it many years ago. It is the source of their wealth just as the soil, cattle and people are our own wealth.

Petrol has made them rich, and they seem to forget that many years ago, they were poor, and so became wanderers to other lands in search of life and fortune, just like us.

Still, they have not given up their first question when I meet them. 'Where do you come from?' they ask, as if they learnt that question the first thing they were born. I have come to accept it as their greeting. I laugh at them when they refuse to accept that I have now become some kind of one of them. But then I think we are also like them. We called ourselves 'vanhu' (the people) and all strangers had other names. I have come to know that every people is like that; everyone else is something else, and we are the only genuine 'vanhu' (the people) and human dignity is 'hunhu', a good person, always measured on how the stranger fits into our ways of life.

'The weather is cold, and Norwegians are cold,' one African I met said to me when I arrived. It might be true. I have also discovered that Norwegians are like a diesel engine, they take time to warm up to you. As they warm up to a stranger and become friends, they are prepared to die for you. Their warming up is slow but sure, like a good diesel engine!

winter comes with skiis
summer brings some smiles,
if it does not rain.

Normally, Norwegians are deep in silence. Forget about the noise you hear in the streets of Harare, or in the village in Gotami's country down there in Chireya. Here they are silent, and it is the silence which explodes into your ears as soon as you arrive in their lands. No, they are not afraid of strangers. They are too shy to venture into the life space of anyone, including their own people. It takes time for them to remove that veil of silence which sometimes shields them so much from the possibility of laughter and the good humour which enkindles the human spirit in times of sorrow and despair.

Norwegians have their own traditional dish: boiled potatoes, vegetables and lamb. I have tried it and not thought much of it. They tell me it comes from the old days when they were still poor. I prefer my own Zimbabwean sadza (thick maize flour porridge) with goat or beef stew, and rice with chicken on Sundays and Christmas. You should have seen how many hours I spent searching for maize flour in the shops. When I found it, the evening meal was the best I had ever had for months. It surprises me when I see Norwegians eat small pieces of chicken and a few green vegetables and call it a meal.

For a dinner with a Norwegian, I make sure I have some money in my own pocket, just in case. It is not like home where people invite you for dinner in the restaurant and all you have to bring is a sharp appetite. Here, when the bill comes, you have to know what you ate and drank so you split the bill. At first it shocked me. With time I got used to it. I now know that sometimes when they take the family for a meal, wife and husband look into their individual pockets to pay. It is probably a healthy arrangement since no one drinks from their uncle's purse in these lands. Everyone is their own uncle!

Women and men, that is an interesting topic. The women of Norway are strong. They rule the house and ensure that everyone cleans the house, takes the dog for a walk, and takes the children to and from school. Everyone cooks and everyone washes the dishes. So different from home where the man is the father of the house, some kind of king. Not here. The women a tough: they can even expel the man from the house if he neglects his duties. The women of these lands do not tolerate mischievous men like the women of home.

I know you come from the old generation where you were taught to think that a woman without a man is nothing. Here most women don't even want to marry their men. They just live together, like what we call 'kuchaya mapoto' (living together sharing the pots). I talked to many young Norwegians about marriage and they always look at me as if I am crazy. 'I don't want trouble,' one Norwegian friend says to me.

You will not believe it: but this country is expensive. The price of a pint of beer is the same as the price of a whole goat back home. A loaf of bread costs the same as three live chickens. Can you imagine!

But Norwegians manage well. I walk down the street and the only thin people I see are usually always foreigners. Everyone can afford three good meals a day if they want, plus a place to sleep. If their government was like our government in Zimbabwe which sometimes enjoys destroying people's houses, Norwegians would all have died a long time ago in the cold. What we call 'cold' is really 'warm' for Norwegians.

You see mother, I am writing you so you can understand my new life and the people I share it with.

I was not too surprised to find that Norwegians enjoy the company of dogs and cats. They keep them as friends, not for hunting or killing the rats. No. And they keep them inside the house. I am told some even share their beds with the dog or the cat. What a scandal it would be back home.

But they are better than the French. You remember I was in France before I came here? The French love their dogs and cats. They are prepared to die for them. I once joked with a woman who always walked around with a tiny little dog. She sometimes carried it in her basket, with the head popping out as if it were in a circus. I joked that where I come from we eat dogs, but added that I would not worry about her little dog because it was too small to make two small bowls of dog soup. The woman broke down crying. She threatened to report me to the police: that I wanted to eat her dog. It took me time and energy to calm her down and convince her that it was only a joke.

Norwegians and the French spend so much money on dog food and care. Not like home where dogs wait for left-overs of everything. I understand the Germans are even worse. When I once said to a German friend 'I don't want to be treated like a dog,' he laughed and said he would prefer to be treated like a German dog. 'Dogs have a better life here than people', he said. We laughed it off, but I think it is true. A missing dog is big news in the papers.

But in my city, there is a woman who has a house full of cats. Her life is dedicated to caring for abandoned cats. People think she is mad, but she does not mind. At least she is assured of never seeing a rat in her house!

Norway has such a beautiful array of mountains, hills, valleys and rivers intricately woven together into one. I wonder where anyone who intends to farm could have done it. Small farms miserably scatter through the valleys, with a few sheep dotted on the landscape, or maybe a cow or two. What they call a farm in these parts is really the size of a large garden in our country. No wonder why they buy most of their food from other parts of the world. Just the other day I ate Namibian impala meat in a restaurant. It was delicious, but I missed the bones that should have come with it. In these parts, they do not like the joy of struggling to tear off meat from bones during a meal.

The only wild animal that Norwegians can hunt is one called a reindeer. I have seen one a year ago when I travelled north. It is like some big wild goat up there in the mountains. Reindeer steak tastes like buffalo which, as you know, I never liked in my youth when the hunters used to kill them for us in the 1960s.

No, I should not spend so much time writing about animals. It makes me homesick, thinking about all those elegant giraffes, elephants and lions roaming our countrysides.

You will wonder if they also have elections here. Yes, of course. The other day I was walking in the street in the gentle rain. Four young men and two women stopped me to give me flowers. A red rose. They were campaigning for their political party by giving voters flowers, they told me. I almost fainted in shock. I told them that in my country they would be wielding sticks, stones and pangas to threaten me with death if I did not vote for their party. Remember the ruling party militias who stopped you and threatened to beat you up if you did not have a party card? Here they would probably have bought you a drink and given you a rose. It is a different world.

Only recently, I was flying to the capital, Oslo. The captain announced to us: 'Welcome to Your Majesty and to you all ladies and gentlemen.' I looked around and did not see any majesty around. Since I was the only African on the plane, I thought they had mistaken me as some kind of royal because of our Mazvihwa royalty. But then, Majesty is for a woman. I asked a stewardess whether this was a joke of some kind.

'No,' she smiled. 'The Queen of Norway is sitting right there in front,' she pointed.

Then I was puzzled. No special security. No special seat for the Queen. Economy class like everyone else. It reminded me of another trip where I sat next to a young woman. When we introduced each other, it turned out she was the minister of defence. In another city, I was the Guest of Honour to open a literature festival, and the minister of culture was to speak after me.

The minister had also arrived late because of a technical problem on her plane. When I suggested that she should have grabbed the nearest plane and 're-routed it' to her destination, she looked sternly at me and said: 'You want my government to fall, hey? The people will force us to resign tomorrow morning.'

In all this, I thought of home: how no one would never sit next to President Mugabe in economy class, how I would probably never be allowed to sit next to the minister of defence, how security police would have sealed off the whole airport if the President was arriving or leaving, and how there would have been hired dancing women with dresses 'decorated' with the face of the president.

Mother, in this country, I think power has not yet gone to their heads. Maybe it was in their heads long ago and the people managed to push it out and place it on the proper shelf of humbleness and service to the people.

Maybe your attacks of malaria will already be haunting you. There is no malaria in this country. The little mosquitoes they have are as harmless as pieces of flying paper. No one bothers much about them. But this is not to say there are no diseases here. They have different kinds of illnesses, some to do with the mind, others to do with eating too much wrong food, and maybe others to do with a life controlled too much by watches and clocks. You should see how they walk in the street. They rush to everywhere as if in a permanent state of emergency. Slowing down might help reduce some of their tensions.

I sometimes think they do not use the medicine called laughter enough. They have forgotten that laughter drives out sorrow from the human heart and mind. I wish they could read the poem called 'Laugh' by Tanzanian poet Shaban Roberts:

Laugh to heal your wounds, laugh to
send away your troubles,
Laugh to allow the body to grow in
health and vigour.'

Mother, you might wonder if there are other strangers like me in my town. Yes, I meet them. Most of them are escapees from one misfortune or other. They tell me bitter memories of their original homes, home bitter home, they remind me. Like me, they miss home, but they loathe the possibility of returning to the jaws of poverty and political repression.

It is Christmas time now. I hope this time they will go to church. Most of the time the churches are empty but over the years religion has become part of the way they think and organise life. For Christmas, they buy and buy and buy and buy as if possessed by the spirit of shopping. It is Christmas without the poor baby Jesus Christ, born in a dirty cattle pen.

As winter has swallowed everybody and taken away their bright smiles, I see their faces yearning for summer already. Norwegians love to celebrate summer. It is the return of the sun which vanishes soon after the afternoon meal in winter. Summer is time for festivals in this country. There is a festival for everything: literature festival, oil festival, humour festival, dance festival, wine festival(although they do no make wine), jazz festival, rock festival, food festival, everything comes with a festival. That is the way it was many years before the coming of the missionaries who taught us that festivals to celebrate the rain were pagan.

So, mother, you can see how complex life is here, with its ups and downs. As I yearn for the voices of home, I begin to think there are more downs here than ups. The voices of home, the music of our birds and the beauty of our setting sun, they weave patterns in my dreams as live this never-ending desire to be home one day.

I hope the thunderous rains have come by now. Maybe the maize you planted is already the height of a small child. Every sun which rises give me fresh memories of you, and every early sunset reminds me that I am in other lands. Maybe one day we will sit together, switch off the street lights and gaze at the beauty of that lovely African moon which displays the image of a rabbit with large ears. Maybe I will be older, but I will not have given up the idea of being young.

Now I know that there are so many streams to the river of knowledge, and one of them is to live in other lands.

Your Son,
Chenjerai