Fugletrekkets gåter

Utstillingen er en markering av 100års jubileet for ringmerking av fugl i Norge, og omhandler historien bak ringmerking, kunnskap om ulike trekkfugler og resultater som forskning ved hjelp av ringmerking har ført til. Noen arter har blant annet blitt reddet fra en mulig utryddelse, på grunn av tilegnet kunnskap fra ringmerking.

Den svenske erkebiskopen Olaus Magnus (1490-1557) hevdet i 1555 at svalene overvintret på bunnen av innsjøer, en «sannhet» som ble videreformidlet av den svenske naturforskeren Carl von Linné (1707-1778) på 1700-tallet. Kanskje hadde datidens store forskere og tenkere observert hvordan store flokker med svaler om høsten samlet seg for overnatting i kantvegetasjonen langs innsjøer, og trukket sine slutninger ut i fra det?

RINGMERKINGEN BEGYNNER

Det var dansken Hans Christian Cornelius Mortensen som først kom på idéen med å feste en ring med nummer og adresse rundt et av beina til en fugl. Mortensen startet sine forsøk i 1890, men først i 1899 var de praktiske problemene løst slik at han kunne begynne med mer systematisk merking. Mortensens målsetning: «Skaffe Oplysning om Forskellige Fugles Rejser, deres Levetid, Aldersforskel, Geografiske Racer m.m.», er like aktuell den dag i dag. Fugler merkes fordi vi trenger kunnskap om deres bevegelser, levealder, dødsårsaker og ungeproduksjon, opplysninger som er nødvendige for å forvalte fuglebestander på en god måte.   

RINGMERKINGEN I NORGE

8.juli 1914 ble den første fuglen merket med vitenskapelige ringer i Norge. Fuglen med ringnummer 1 var en taksvale. Tre taksvaler og 4 unger av stjertand ble merket på Gaukliseter i Valdres den dagen, og mannen som startet det hele var Hans Thomas Laange Schaanning. Schaanning ble i 1918 ansatt som konservator ved Stavanger museum, og bygget etter hvert opp den første norske ringmerkingssentralen i Stavanger. Siden den gang har nesten 9 millioner fugler blitt utstyrt med ring om beinet i Norge.