Fugletrekkets gåter

I over 100 år har man ringmerket fugl i Norge. Kunnskapen om fugler og deres trekkruter, har igjen gjort oss i bedre stand til å ta vare på dem. Noen arter har blant annet blitt reddet fra en mulig utryddelse, på grunn av kunnskap tilkommet fra ringmerking.

Den svenske erkebiskopen Olaus Magnus (1490-1557) hevdet i 1555 at svalene overvintret på bunnen av innsjøer, en «sannhet» som ble videreformidlet av den svenske naturforskeren Carl von Linné (1707-1778) på 1700-tallet. Kanskje hadde datidens store forskere og tenkere observert hvordan store flokker med svaler om høsten samlet seg for overnatting i kantvegetasjonen langs innsjøer, og trukket sine slutninger ut i fra det?

Fiskeørn. Foto: Oddbjørn Erland Aarstad / MUST.

RINGMERKINGEN BEGYNNER
Det var dansken Hans Christian Cornelius Mortensen som først kom på idéen med å feste en ring med nummer og adresse rundt et av beina til en fugl. Mortensen startet sine forsøk i 1890, men først i 1899 var de praktiske problemer løst slik at han kunne begynne med mer systematisk merking. Mortensens målsetning: «Skaffe Oplysning om Forskellige Fugles Rejser, deres Levetid, Aldersforskel, Geografiske Racer m.m.», er like aktuell den dag i dag. Fugler merkes fordi vi trenger kunnskap om deres bevegelser, levealder, dødsårsaker og ungeproduksjon, opplysninger som er nødvendige for å forvalte fuglebestander på en god måte.   

Fjæreplytt. Foto: Oddbjørn Erland Aarstad / MUST.

RINGMERKINGEN I NORGE
8.juli 1914 ble den første fuglen merket med vitenskapelige ringer i Norge. Fuglen med ringnummer 1 var en taksvale. Tre taksvaler og 4 unger av stjertand ble merket på Gaukliseter i Valdres den dagen, og mannen som startet det hele var Hans Thomas Laange Schaanning. Schaanning ble i 1918 ansatt som konservator ved Stavanger museum, og bygget etter hvert opp den første norske ringmerkingssentralen i Stavanger. Siden den gang har nesten 9 millioner fugler blitt utstyrt med ring om beinet i Norge.

Bokfink. Foto: Oddbjørn Erland Aarstad / MUST.